Lørdagskveld

Lørdagskveld kl 23 og nærmere midnatt. Gud, man elsker denne følelsen. Flørtete blikk, latter, lett og kilende stemning. Se noen du liker, holde øyekontakt, smile, kanskje si noen ord. Eller ingen. Bare smile. Bli beruset av duften av parfyme blandet med alkohol, svett og endorfiner. Bli døv av musikk og stemmer. Smile.

Det er som å hoppe i fallskjerm og du ikke vet hvordan du lander. Trikse og sjonglere med samtalepartnere og flørte. Bruke folk rundt deg og tenke kombinasjoner. –"Ah, har du sett hun der i hjørne? Eller hva med henne med høye hæler? Åi, se hun der som gikk forbi!" –"Vær smart, gutt, vær smart." Flørte. Snakke. Danse. Sjonglere i det frie fallet. Du ønsker virkelig at dette øyeblikket skulle vare evig og at bakken ikke skulle slå deg hardt med stengetiden.

Det er ikke hva du får med deg hjem, det er hva du får med deg her. Det er den følelsen av å være i fallet, denne friheten og ikke rushet som er tingen. Men klokken slår to, halv tre, tre. Stengetiden.

Man hater å føle seg ensom. Man hater å være syk og ikke ha noen som kan si noe godt og bare være ved siden. Man hater å være glad og ikke kunne fortelle det til en person man vet blir kjempeglad å høre det. Man har venner og venninner, men det blir aldri det samme.

Men klokken tikker. Og før eller senere er det lørdag og klokken viser 23:00. På med det frekke smilet og glimtet, gå for frittfall.